Migrasjonen

Migrasjonen

Verdens mest spektakulære dyrevandring finner sted i Serengeti-Mara økosystemet i området på grensen mellom Kenya og Tanzania. Her migrerer rundt 2 millioner dyr for å finne vann og nytt gress. Det er rundt 1,5 millioner gnuer, 250 000 sebraer, over 300 000 Thomsons gaseller og andre antiloper, bl.a. Eland

Nesten tre fjerdedeler av året befinner de seg i Tanzania som også har størsteparten av områdene hvor dyrene lever. Men det mest spektakulære synet er når dyrene passerer elver, bl.a. Grumeti i Tanzania og ikke minst Mara-elven i Kenya, hvor de fleste krysninger foregår. Her finner man noen av verdens største krokodiller, som venter på at maten skal komme løpende gjennom elven.

Selve ruten er knappe 1 000 km, men da det ikke er i en rett linje regner man med at dyrene årlig reiser ca. 3 000 km.

Det kan være store forskjeller på rute og tidspunkt fra år til år, noe som gjør at man ikke kan snakke om en ”typisk” migrasjon. Tilgjengeligheten av gress og vann kan variere veldig og er den mest styrende faktoren for dyrenes vandringer.

Det skal også nevnes at det er mindre migrasjoner i andre retninger enn hovedmigrasjonen, akkurat som det er en del dyr som ikke migrerer. Det gjør at man som safarigjest alltid vil kunne oppleve en del dyr i forskjellige områder.

I begynnelsen av året står de fleste dyrene i den sørligste delen av ruten, Ngorongoro reservatet, den sørlige delen av Serengeti Nasjonalpark og tilstøtende områder. Her fødes omkring februar 400 000 gnukalver samtidig, innenfor ca 3 uker, og primært om morgenen hvor de har dagen til å lære å løpe, da mange rovdyr er mindre aktive i dagtimene.



Noen ganger er de store flokkene i områder utenfor turistenes rekkevidde, andre gange er de lett tilgjengelige – det kan endre seg i løpet av få døgn.
I april, mai, som er den store regntiden, begynner vandringen nord-vestpå mot Serengeti's vestlige og nordlige områder.

Etter regntiden i juni-august går vandringen nordover mot Masai Mara, både i og utenfor Serengeti.



Fra august - oktober er størsteparten av migrasjonen oftest i Masai Mara i Kenya. Her finner man sumpområder med permanent vann og fossefall, på grunn av omkringliggende fjell og Viktoriasjøen som ligger i nærheten, regn i Mara, mens det er tørt i de øvrige områder, så gresset er ofte meget tynt på denne årstiden.

Omkring november er gresset i Mara spist opp og den lille regntiden gjør at det kommer gress igjen lengre sørpå, og vandringen går de neste to månedene ganske raskt gjennom den østlige delen av Serengeti til Ngorongoro områdene.

På tidspunkter under vandringene flytter dyrene seg 50 km eller mer i døgnet, og man ser dem ofte i lange kolonner, 20-40 km lange. Sebraene er ofte forrest, da de spiser det lengste gresset, og deretter tar gnuene det kortere og til sist Thomsons gazellene som spiser det korteste.

Rovdyr er for en stor del territoriale, og derfor følger de ikke migrasjonen så langt. Likevel kan noen geparder, hyener og villhunder flytte seg ganske langt.

Dette er en av de få suksesshistoriene i naturen – selv om historien starter for et par millioner år siden, hadde ”kvegpest”, som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet, redusert antall antiloper til kanskje 50 000, og Bernhard og Michaels Grzimek's tellinger i 50-årene talte omkring 100 000 gnuer. Det er altså 15 ganger så mange i dag – et av jordens syv naturvidundere.